STATUS

STATUS

Dette innlegget er en del av min «30 day challenge» der jeg skriver innlegg hver eneste dag. Dette er dag 18. Du finner listen av innlegg til min «30 day challenge» her.

HVORFOR ER STATUS SÅ VIKTIG?

Alt vi gjør handler om valg, både bevisst og ubevisst. Som sosiale vesener har de fleste av oss behovet for å finne vår plass i mange hierarkier. Kanskje dette er litt «risky» å si, men det ligger i vårt DNA å ha en viss status og å vite hvordan vi ligger an i forhold til andre. Dette er kjernen av våre motivasjoner i livet. Derfor er det så viktig med status på de forskjellige arenaene vi befinner oss på og hva de hierarkiske strukturene pålegger oss å konkurrere med. Vi ønsker å bli ansett som verdifulle. 

HVORDAN FÅR VI STATUS?

På de aller fleste arenaer er det utvalgte kriterier som er ansett som gode markører for hva som vil «skille klinten fra hveten». Altså for hva som er avgjørende for å vurdere hvem som er på toppen og hvem som er i bunn. Dette er kanskje ikke en populær måte å formulere forskjeller blant folk og ting, men dette er noe vi gjør hele tiden. Vi måler og vurderer alltid hvem som er alfa/på toppen eller hvilket ting som er best. Får å nå toppen er det viktig å vite hva som definerer «best». I et 100-merers løp er det den «raskeste» som er «best». I sjakk er det kalkuleringsevne som gjelder. Med kunst er det kanskje kreativitet. Det er mange arenaer og alle har sine respektive kriterier for «best». Når man finner hva dette er på et arena man ønsker å fokusere på, så gjelder det å jobbe hardt og smart mot målet. Her er det også viktig å peile seg inn med tanke på sin egen interesse. Siden det krever mye arbeid bør interessen være på plass for å opprettholde motivasjonen.

HVA ER STATUS EGENTLIG?

Alt av verdi er knyttet til status. Vi kan til og med si at status i denne sammenhengen er sammenstilt med verdi. Det er derfor man anser høy status på de med mye penger(selv om det er mange andre måter å måle status på, som for eksempel kunnskap). Dessverre er ikke status noe man kan få, man må ta den. Det er det konkurranse handler om og rent biologisk er vi anlagt for konkurranse med tanke på overlevelse, både bokstavelig talt i livet og metaforisk sett i jobb, fritid og sosialt. 

Grunnen til at jeg skriver om status er at bransjen jeg befinner meg i har lav status i yrkessammenheng. Lav status gjelder for mange bransjer og yrker. Gjennom de siste 30 årene har det vært mange feilslåtte tiltak innenfor utdannelse(ref. Reform 94) som har forringet omdømmet til anstendig og praktisk arbeid til fordel for jobb med krav om høyere utdannelse. Dette har tvunget og fortsetter å tvinge dagens ungdom til å ta avgjørelser om sin egen fremtid basert på immatrikuleringen gjennom skolegang som fokuserer på teori og ikke praksis. Altså akademia fremfor yrkesfag. Vi har trådd og fortsetter å tre teori i hodet på hvert eneste barn som har gått eller går på skole der vi har utelatt eller utelegger så og si alt av praksis. Hvis dette er standarden, er det da så rart at mange ikke klarer å tenke for seg selv og må være avhengig av gruppetilhørighet og kollektivisme?

Jeg ønsker å gjøre noe med dette og håper at flere føler det samme. Og får å gjøre noe med dette, så må man se utfordringene i øynene der man sier det som det er. Man kan ikke fremme endringer ved å fortsette å gjøre de samme tingene som førte oss til utfordringene. Man kan ikke fortsette å holde seg kamuflert og bare gå i et med omgivelsene. Ja, det kan være skummelt å gjøre noe som er annerledes, men det er enda skumlere utfall dersom de aller fleste av oss lar være. Da ender man opp med middelmådighet. Kanskje det er bra nok for noen, men ikke for de som vil nå toppen. Dessuten er det spennende å ikke nødvendigvis vite hva slags utfall det man begir seg ut på kommer til å ha. 

Dessuten er gruppementalitet og kollektivisme de største fellene til autoritært samfunn der individuelle som har evnene til å skyve innovasjon fremover bare svinner hen.

Jeg kan ikke snakke nøyaktig for alle bransjer, men kun for frisørbransjen. Blant ledende aktører i frisørbransjen har det vært mangel på evne og/eller vilje til å fremme endringer og nytenkning. Istedenfor er den etablerte delen av frisørbransjen gjennomsyret av nepotisme og «gutteklubben Grei». Mange av frisørkjedene klapper hverandre på skulderne og har posisjonert seg på travle handlegater og kjøpesentre. Og dette har frisørene selv har måttet ta konsekvensen av i from av ufleksible arbeidsvilkår og lav ansiennitet i faget. Selv om dette gjelder for frisører er det allikevel mange fellesnevnere av det jeg skriver som er aktuelt i andre sammenheng for andre bransjer. Jeg har skrevet flere innlegg om tiltak man kan innføre ved behov dersom det gjelder:

  1. Inntekt generelt
  2. Forskjell mellom ansettelse og selvstendig,
  3. Provisjonsinntekt, 
  4. Gjennomsnittlig inntekt, 
  5. Oppstart av egen bedrift, 
  6. Markedsføring,
  7. Regulering fra myndighetene
  8. Vertikalt samarbeid mellom interessenter gjennom tredjepartspåvirkning (leverandører, salongeiere og innkjøpssamarbeid)
Hvis det er noe du vil at jeg skal skrive om, så kom gjerne med forslag.

Legg igjen en kommentar