SAMARBEID ELLER NØDVENDIG ONDE?​

SAMARBEID ELLER NØDVENDIG ONDE?

Lesetid: 5 min. 936 ord. 

I en artikkel først publisert i Avisa Oslo vedrørende sponsede hårbehandlinger hos en frisørsalong kjent for å gjeste kjendiser, har det blitt gjort påstander om «gratisjobbing» blant de ansatte. La oss ta en nærmere titt på denne saken fordi det er alltid minst tre sider av en sak.

Artikkelen som ble publisert tok utgangspunkt i en revolt blant ansatte på denne kjendis-salongen pga antatt påtvungen gratisarbeid for å betjene «æresgjestelisten» fremlagt av eieren. Og måten det ble fremstilt var i utgangspunktet fra de ansatte sin side som den svakere part i et arbeidsforhold. Dette stemmer ofte i mange tilfeller at ansatte er å anse som den svakere part i en forhandling, men jeg ønsker å ta et dypere dykk i materien før jeg avgjør hvordan jeg vil se på denne saken. Husk også at siden det er snakk om en annen salong, så vil det være lett å anta at jeg mest sannsynlig kan inneha en viss forutinntatthet da dette er en konkurrent. Men jeg skal allikevel prøve så godt jeg kan å være så nøytral som mulig i min vurdering.

Eieren

Salongen det er snakk om er Gevir. Jeg husker Gevir veldig godt da Hendrix Hair startet omtrent samtidig som Gevir i 2010. Og begge salongkonseptene har vært flittig til å ta i bruk bloggere og influencere som en del av markedsføringsstrategien. Gevir hadde nok en stor fordel med tanke på eierens innflytelse på motebransjen i Norge. Hun er venner med så og si alle som jobber med mote da hun er en kjent stylist. Ut i fra min erfaring har samarbeid med influencere vært en effektiv løsning for å få eksponering. Særlig i oppstarten da det var nytt i 2010. Måten Hendrix Hair samarbeidet med bloggere og influencere var basert på et forhold mellom frisøren og bloggerne/influencerne. Sånn som det blir fremstilt i Avisa Oslo gjennom de tidligere ansatte var at sponsingen var på vegne av salongen og at det var en prioritert liste av «æresgjester» som var nære venner av eieren. Dette er kanskje en ting å utsette på måten å drive sponsing, men man kan ikke se bort i fra at Gevir som et konsept har vokst og blitt så kjent som de er gjennom strategien som de har ført. Nå kan ikke jeg på vegne av eieren si noe om intensjon og utfall, men jeg kan si så mye om at det har fungert bra med tanke på eksponering og varemerkebygging for salongene deres. Dette kan man se dersom man tar en titt på omsetningstallene de har produsert. Så konklusjon er at sponsing fungerte da. Man kan diskutere i hvilken grad om det fortsatt fungerer like bra i dag som det gjorde for 5-10 år siden.

Ansatte

Press på ansatte vil alltid varierer. Eller rettere sagt, opplevd press av ansatte vil alltid variere. Noen ansatte vil tåle press bedre enn andre. Men uansett hvor mye press det skulle oppstå, så har man sine rettigheter som ansatt til å kunne forhandle. Her kommer også ens egen vurdering av hvor mye verdi man objektiv tar med seg inn til bedriften. Fordi hvis man klarer å vurdere sin egen verdi og at den faktisk er så mye verdt som man selv antar at den er, så vil det være et tap for bedriften dersom den ansatte bestemmer seg for å dra på bakgrunn av såpass store uoverensstemmelser. Dersom det forekommer gjøremål utenom avtale, så kan de ansatte fortsatt selv vurdere om gjøremålet vil ha noe form for fordel for dem selv. Her opplever jeg ofte at ansatte kunne vært flinkere til å stille krav samtidig som de viser hva de kan bidra med. Ansvar og rettigheter bør være proporsjonale. «Dont drink the Kool-Aid». Ikke følg strømmen og mye kunne vært unngått. Man må alltid huske at man er del av en kultur og aldri bare en tilskuer dersom man jobber der. Men personlig ville jeg ikke tillatt meg selv å bli tvunget dersom jeg ikke så verdi i hva jeg ble bedt om å gjøre. Som en libertarianer ønsker jeg minst mulig regulering og heller ha mulighet til å selv avgjøre hva som er best for meg selv. I dette tilfellet og dersom det de ansatte sier er sant, så ville jeg byttet jobb.

Min personlig vurdering.

De to første perspektivene, eier og ansatt, er kompliserte nok. Også skal vi gjennom media ha en formening av hva som har skjedd. På en side tenker jeg  som en helt vanlig person, så har jeg mer enn nok med meg selv. Det er ikke lett å måtte ta en side av urettferdighetene, da det er mye som kunne vært sagt på vegne av begge parter. Men på den andre siden har saken opprinnelig tatt utgangspunkt i sponsing og gratisarbeid, så vil jeg fortelle om hvordan vi løser det hos oss. Sponsing bør være frivillig, men allikevel bør den som blir spurt om å bruke tid på sponsing bli orientert om fordelene og ulempene. Influencere er mennesker de også og de kommer i forskjellige grad av samarbeidsvillighet og effekt. Selve effekten av sponsingen bør eksplisitt  tilfalle den som utfører sponsingen og ikke nødvendigvis primært salongen. Dessuten så handler sponsing mer enn bare gratisarbeid og umiddelbar eksponering. Det handler også om vennskap, relasjon og langsiktig påvirkning. Gjort riktig kan sponsing være et meget verdifullt samarbeid. Gjort feil, så er du en erfaring rikere om hva du skal unngå til neste gang.

Og jeg vil avslutte med en frase fra Robert Heinteins bok fra 1966 med navnet «The Moon is a Harsh Mistress» og frasen gjort kjent av Milton Friedman:

«There ain’t no such thing as a free lunch»

En kommentar om “SAMARBEID ELLER NØDVENDIG ONDE?​”

Legg igjen en kommentar